Noveller.no



❤️ Click here: Erotiske noveller lydb?ger

Det hadde de vært enige om å kalle elskov. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også. Agatha Christies karakterer er sjelden troverdige eller tredimensjonale.


Noveller has a mediocre Google pagerank and bad results in terms of Yandex topical citation index. En dag, de er alene hjemme, udvikler situationen sig, så den unge og den erfarne mand ender med at onanere på hinanden. We found that Noveller.


Behov.dk - Men de er likevel artig lesning, spesielt hvis man har få sammenhengende lesetimer til disposisjon og ønsker en god, gammeldags påskekrimstemning likevel.


Inspirert av s anbefaling av lydbøker, har jeg lastet ned og hørt en del noveller av Oskar Braaten. Valget falt på Braaten kun fordi hans noveller er godt representert i utvalget av gratis noveller på Ordflyt. Et tilfeldig valg som viste seg å være svært heldig, for dette likte jeg godt. Fra skoledagene husker jeg ikke annet om mannen enn at han skrev realistiske bøker om arbeiderklassen i Oslo før krigen. Etter et kjapt nettsøk fant jeg ut at Braaten særlig er kjent for sin nyrealistiske stil, hvor miljøet skildres så ekte som mulig slik at omgivelsenes påvirkning på mennesket kommer tydelig fram. Braatens tekster bærer preg av medmenneskelig innlevelse, og stilen hans er verken nøytral eller naturalistisk deskriptiv. I Oskar Braatens litterære debut, novellen «Dømd! » 1903 , får en ung mann beskjed av legen at han kommer til å dø av tæring innen et halvt år. Unggutten har lenge mistenkt at noe er galt, men har utsatt å gå til lege av frykt for å få visshet. Etter legebesøket bestemmer han seg for å flykte ut i skogen og dø i ensomhet langt unna folk, men vender tilbake til hjemmet og moren likevel. Der tilbringer han natten i religiøse funderinger, oppslukt av en dyp fortvilelse som til slutt viker plassen for fred. Novellen er skrevet på landsmål og opplest av Arne Thomas Olsen. Kombinasjonen av den alvorlige gammelmannsrøsten og det knotete landsmålet ga meg følelsen av at novellen ble fortalt direkte fra graven til en av Braatens samtidige. Det krevde konsentrasjon, men var faktisk utrolig sjarmerende å høre på. Novellen i seg selv er nokså enkel, noe Braaten også fikk kritikk for ved utgivelsen. Likevel gjorde det stort inntrykk å tenke på at novellen bare er litt over hundre år gammel, og at det på den tiden var helt vanlig å dø av tæring i så ung alder. Mye har forandret seg siden Braatens debut, heldigvis. Hjemreisen En ung jente ansatt ved en fabrikk på Sagene i Oslo lengter etter å reise tilbake til hjembygden sin. Lengselen overvelder henne alltid om våren, og jenta er fast bestemt på at hun skal spare alt hun klarer for å ha råd til å reise. Men det kommer alltid noe i veien. Årene går, jenta gifter seg og får barn, og hun kommer seg aldri av gårde. Men hjemlengselen forblir akkurat like sterk. Denne novellen er skrevet på riksmål med østkantvri, og det kler stoffet godt. Ikke minst var den mye lettere å følge med på enn det antikvariske landsmålet i «Dømd! Beskrivelsen av arbeidernes hverdag ved fabrikkene på Sagene ble ikke mindre levende av at jeg kjenner igjen mursteinsbebyggelsen ved Akerselva hvor handlingen foregår, og til og med har bodd og arbeidet i hjertet av Braaten-land. Tematikken er svært gjenkjennelig samtidig som den er fullstendig fremmed, og kombinasjonen er spennende. Jenta har en altoppslukende drøm som hun nekter å gi opp, et tema man finner overalt i litteraturens og virkelighetens verden. Men at drømmen hennes er å reise tilbake til hjembygda si, er vanskelig å forestille seg i en tid hvor et slikt ønske er så lett å oppfylle. Det er vemodig og litt sår lesning om fattigdom og fåfengte drømmer. Faren En mann oppsøker en bygård på Sagene for å treffe en kvinne han ikke har sett på mange år. Kvinnen er enslig med en tiåring datter, og det viser seg at mannen er faren til jenta. Mannen reiste til Amerika da kvinnen ble gravid, med planer om å vende tilbake til dem så snart han hadde lagt seg opp penger. I alle år har han drømt om å reise hjem til kvinnen og datteren. Men kvinnen er ikke interessert i å ta imot mannen med åpne armer. Hun er vant til å forsørge seg selv og datteren alene, og ser ingen grunn til å tilgi mannens svik. Det får et tragisk utfall. Selv om novellen bærer umiskjennelig preg av tiden og stedet handlingen er lagt til, beveger Braaten seg her over til mer allmenne problemstillinger. Man kan forstå kvinnens uforsonlige holdning til mannen som sviktet henne og stakk av da hun trengte ham mest. Samtidig har mannen innrettet hele livet sitt med tanke på sin lille familie, og det er de to jentene på den andre siden av havet som har stått i sentrum for alt han har gjort siden han dro. Intensjonene hans er det ingenting å si på, selv om gjennomføringen er feilslått. «Faren» er en trist novelle om å velge feil der hvor man har alt å miste. Positiv overraskelse Etter å ha fått smaken på Braatens noveller har jeg også fått lyst til å lese annen norsk litteratur fra gamle dager, fortrinnsvis av forfattere jeg ikke allerede har lest. Det var forfriskende og interessant å få innblikk i et Norge og et Oslo som jeg opplevde som helt annerledes enn miljøet i bøkene til Ibsen, Undset, Hamsun, Garborg og Kielland. Det er spesielt lokalkoloritten jeg vil trekke frem som sjarmerende, men også det at Braaten skriver med inngående kunnskap om mennesker fra en samfunnsklasse som har vært mer eller mindre fraværende i de tekstene jeg har lest fra den tiden. Det er utrolig hvordan skjønnlitteratur kan bidra til å gi et levende bilde av en epoke der historiebøker stort sett bare tegner opp konturene. Jeg er ikke vant til å høre på lydbøker, og hørte disse novellene i et forsøk på å venne meg til formatet. Sånn sett tror jeg at valget av forfatter var godt, siden Braatens stil er muntlig og egner seg godt til opplesning. Fokuset lå på karakterer og handling, og ikke på det skjønnlitterære formatet. Men jeg er litt usikker på om det var mitt fokus eller novellenes fokus, og det er aberet med lydbøker for meg. Jeg klarte i hvert fall ikke å konsentrere meg om de formelle aspektene ved novellene, som språk og struktur, og tviler på at jeg ville ha klart å få med meg stort hvis novellene hadde vært tyngre og lagt opp til mer inngående refleksjon. Men til muntlig fortellende og rett frem litteratur passet lydbokformatet godt. «Der var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen». Slik begynner og avsluttes Alexander Kiellands novelle «Karen» fra 1882. Kielland låner trekk fra eventyrene for å fortelle den sørgelige historien om tjenestejenta Karen. Hun arbeider i serveringen ved Krarup kro, og det avsløres indirekte at hun er forelsket i og er blitt gravid med den vakre postføreren som regelmessig kommer innom kroen på ruten sin. Når han kommer innom denne gangen blir begge borte en liten stund og dukker opp igjen varm i kinnene og med et lite smil om munnen. Men etter at postføreren har reist igjen, overhører Karen en samtale mellom noen av gjestene. Den ene forteller om postførerens bryllup og hans to barn. I sjokket og fortvilelsen over den uventede avsløringen av postførerens svikefulle løgn, flykter Karen fra kroen og drukner seg i torvmyren bak kroen. Det som begynner som et vakkert eventyr om en forelsket ungjente, ender som en avskrekkende historie gamle folk forteller når de vil gi ungdommen en alvorlig advarsel. Eventyret får ingen lykkelig slutt for Karen. Kielland låner mer fra eventyrene ved å la dyreskikkelser representere samspill mellom mennesker. Parallelt med handlingen på kroen skildres en rev som ligger ved torvmyren og lusker på en hare mens den tenker «selvbehagelig over, hvor ledes revene bestandig blir klokere og harene bestandig dummere og dummere». Reven har fulgt med på harens bevegelser, og vil angripe den i et svakt øyeblikk. Men idet Karen kaster seg i torvmyra blir haren skremt vekk av lyden og reven snytt for sitt bytte; «den begynte å tenke over, om det er harene, som blir klokere, eller revene, som blir dummere». Fellestrekkene mellom dyr og karakterer er allerede etablert, ved at postføreren er ikledd en praktfull rød kappe og Karen har et navn som rimer på «haren». Indirekte oppfordrer Kielland oss til å betrakte postføreren som et rovdyr som utnytter harens sårbarhet og føler seg tilfreds ved sin sluhet. Det sørgelige med novellen er at Karen ikke har andre muligheter enn å ta sitt eget liv. Kielland kritiserer både samfunnet, som stenger ugifte mødre utenfor, og postføreren, som utnytter henne under falske forutsetninger vel vitende om at det er hun alene som må ta konsekvensene. Novellens tematikk er velkjent, og ikke spesielt relevant for dagens norske lesere. Men novellens litterære kvaliteter er tidløse, og Kielland forteller historien om Karen på forbilledlig indirekte og poetisk vis. «Karen» er en velskrevet og vakker novelle som fortjener sin plass i litteraturhistorien. Påsken er rett rundt hjørnet. Krim skal leses, Poirot er på tv, og jeg ligger på etterskudd i årets novelleutfordring. Hva passer da bedre enn å hente frem en av Agatha Christies mange novellesamlinger med Poirot i hovedrollen? Poirot løser gåten er nylig utgitt i en ny, feiende flott pocketutgave fra Aschehoug. Jeg ble litt skuffet over at designet er hentet fra de engelske nyutgivelsene, for jeg var forberedt på å juble over at norsk bokdesign endelig har tatt seg opp. For de leserne som i likhet med meg har sett utallige Poirot-episoder på tv, vil mange av novellene i samlingen være kjent. I ondskapsfulle øyeblikk mistenker jeg at novellene ble noveller istedenfor romaner fordi Agatha Christie innså at plottet ikke var spennende nok til å tåle utbrodering. Derfor er mange av dem faktisk mer spennende å se filmatisert. Men de er likevel artig lesning, spesielt hvis man har få sammenhengende lesetimer til disposisjon og ønsker en god, gammeldags påskekrimstemning likevel. I Agatha Christies krim blir man ofte overrasket over hvem forbryteren er, men man blir sjelden overrasket over motivet for forbrytelsen. Det dreier seg enten om arv, hevn eller simpelthen å rydde folk av veien fordi de vet for mye. Den skyldige er nesten uten unntak iskald, beregnende og slu, og går ikke av veien for å prøve å kvele Poirot foran femten vitner idet sannheten avsløres. Det jeg merket meg med novellene i denne samlingen, var at de faste karakterene kommer mye tydeligere frem enn i romanene. Og novellene er svært gode eksempler på den fortreffelige sansen for humor Agatha Christie skriver med. Humor er kanskje ikke det man først og fremst forbinder med fortidslevningene som befolker bøkene hennes, men følgende tekstutdrag kan kanskje bidra til å endre på oppfatningen av akkurat dét. En mann for sin bart «Er du sikker på at barten min ser ok ut, Hastings? » I en av de første novellene får vi en god beskrivelse av Hercule Poirot, sett gjennom øynene til hans trofaste venn og side kick kaptein Hastings: «Min lille venn, som vanlig meget pertentlig og elegant, med sitt eggformete hode bøyd litt til siden, var opptatt med å behandle barten sin med et nytt pomadeprodukt. » Med unntak av sin evne til å oppklare de mest intrikate mysterier, er det to ting Poirot er lidenskapelig opptatt av: Pedanteri og mustasjen sin. Han klarer til og med å fylle hele dager med slike sysler: «Min garderobe, Hastings. Om jeg ikke er på villspor, fins det en fettflekk på den nye grå dressen min — en enslig flekk, må jeg innrømme, men det er nok til å skaffe meg hodebry. Og så er det vinterfrakken min — jeg må henge den vekk i kamferpose. Og så tror jeg — ja, jeg tror virkelig det — at tiden er moden for å stusse barten min — og når det er gjort, må den pomadiseres. » Så viktig er det for Poirot å stelle barten og garderoben sin at han bestemt erklærer at det kun er en affære hvor nasjonens sikkerhet står i fare som kan trekke oppmerksomheten hans vekk fra stussing og flekkfjerning. Poirot er i sannhet en mann som vet hvordan man skal prioritere. De fleste av novellene og romanene om Poirot inneholder referanser til det samme. Et sted foreleser han til og med nedlatende og hoderystende om andre herremenn som ikke pleier sin mustasje på riktig vis skandale! Han blir omtrent like opprørt over manglende bartestell som han blir over kyniske drapsmenn. Derfor er det ekstra lattervekkende når en mann han skal oppklare et mysterium sammen med er så frekk at han foreslår at Poirot bør fjerne barten for anledningen: «Og kan du tenke deg, Hastings, denne herr Pearson fikk den mest forrykte idé! Han snakket om å iføre seg en forkledning — ja, han foreslo til og med at jeg — jeg skulle — jeg kan nesten ikke få meg til å si det — skulle rake av meg min mustasje! Jeg påpekte at det både var latterlig og meningsløst. Man tilintetgjør ikke et vakkert klenodium av ren skjødesløshet. Dessuten, hvorfor skulle ikke en belgisk herre med mustasje like så godt føle trang til å oppleve livet og røke opium som en mann uten mustasje? » Enda morsommere enn Poirots rystede reaksjon på herr Pearsons skammelige, ubehøvlede forslag, er tanken på en opiumsrøykende Poirot. I de utallige Poirot-historiene jeg har lest, inntar Poirot sjelden mer enn et lite glass solbærtoddy. En trang til å sprenge grenser og leve livet er dessuten neppe det man assosierer med en liten pertentlig mann som gjerne bruker en hel dag på å stelle garderoben sin. Veien fra solbærtoddy til opiumsrøyking er for de fleste forholdsvis lang, bortsett fra i Poirots lille eggformete hode. Kaptein Hastings og Frøken Lemon Men Poirot er ikke alene om å være en figur man kan smile av. I duoen Poirot-Hastings har Agatha Christie satt sammen to vidt forskjellige typer, og man kan bare undre seg over hvordan de klarte å finne tonen. Mens Poirot er sjeldent skarp og lett klarer å se sammenhenger i selv de mest innviklede saker, er Hastings en naiv og lettlurt herremann som alltid dømmer folk etter utseendet. Og stoler fullt og fast på sine egne førsteinntrykk. Han kan bli helt sjokkert over Poirots mistanker mot en vakker kvinne, dersom Hastings synes at hun virker sympatisk. De kan da vel ikke mene at den vakre og sjarmerende unge damen skulle være i stand til å myrde noen?! Her er Hastings av ukjent grunn fraværende, noe Poirot beklager seg over: Poirot sukket. Han hadde en sånn livlig fantasi. Han var så romantisk! Riktignok var hans fantasifulle slutninger alltid feilaktige — men bare det var en rettesnor. Men sjelden er noen mer på villspor enn kaptein Hastings, så det er godt oppsummert av Poirot. Faktisk er denne siste novellen et av høydepunktene i samlingen, for Christie er ikke stort nådigere i beskrivelsen av Poirots privatsekretær frøken Lemon. I tv-serien er frøken Lemon fremstilt som en profesjonell og sympatisk kvinne som tilfredsstiller Poirots krav til pedanteri, samtidig som hun trekker på smilebåndet av hans mange luner. I denne novellen blir hun imidlertid fremstilt som hakket verre enn Poirot: Frøken Lemon var åtteogførti år gammel med et lite vinnende utseende. Det inntrykk man fikk av henne, var en knokkelhaug som var slengt sammen på måfå. Hennes store lidenskap i livet var å perfeksjonere et arkiveringssystem som ville overskygge alle andre arkiveringssystemer og få dem til å forsvinne under glemselens slør. Hun drømte om et slikt system om natten. Agatha Christies karakterer er sjelden troverdige eller tredimensjonale. Men hun er veldig god på typer fra det britiske samfunn som er lett gjenkjennelige. Du finner som regel en selvgod lord eller lady, en fjollete tjenestepike, en vulgær kokkepike, en beskjeftig gammeljomfru, en rødmusset og brautende jovial oberst eller major, noen jålete nyrike unge damer og herrer, en velinformert butler og en drøss sladderaktige nabokjerringer. Karakterer som stort sett bare har én ting til felles: Skepsisen til pertentlige små europeere med eggformete hoder, rar aksent og velstelte mustasjer. Men lest mot de tre andre noveller i Den lykkelige alder gir den mye mening. Det handler om den uimotståelige, men destruktive erotikken som Undsets kvinneskikkelser ikke ønsker å motstå, selv om de kan. Først er det stillestående og uberørte landskap hun drømmer om; landskap som hun senere, i våken tilstand, kan føle en slags hjemlengsel etter. Landskapene er steder hvor hun har vært, men som hun aldri igjen kommer til å nå. I tolvårsalderen har hun sin første erotiske drøm, dog erotisk i ordets absolutt videste forstand. Hun drømmer at hun lykksalig venter på noen, at mannen dukker opp bak henne. Hun kan i ettertid ikke huske ansiktet hans, bare den overveldende følelsen av at hun eksisterte. Den tredje drømmen har hun i sekstenårsalderen, og der er tonen en annen, illevarslende. Mens jeg-personen står og ser på, griper mannen noen redde småspurver fra en busk og klemmer dem i hjel i hånden så det knaser, mens blodet renner. Idet hun i drømmen hopper ut av vinduet til mannen, bråvåkner hun. For jeg var viss på den betydde noe. Det ansiktet — jeg har kalt det dødens ansikt, og livets ansikt og kjærlighetens ansikt. Kanskje ikke så rart, med tanke på at de gjerne har romantiske og vakre forestillinger om seg selv og verden inntil virkeligheten innhenter dem med en solid ørefik. Den truende og skremmende mannen som kommer til å knuse henne er for så vidt et godt bilde på hvordan noen av mannsskikkelsene til Sigrid Undset virker når man kommer bakom den ofte blendende fasaden og oppdager at de er pillråtten innvendig. Men jeg-personen vet samtidig utmerket godt hva hun går til, og gjør det med — bokstavelig talt — åpne øyne. Som en uavvendelig skjebne som likevel er selvvalgt. Spørsmålet er kanskje hvem som er mest destruktiv av de to: Mannen som knuser spurver og kvinner, eller kvinnen som ikke kan motstå ham. For moro skyld tenkte jeg at jeg skulle google på jakt etter andres synspunkter på novellen. Det jeg fant, var verdt søket. På en nettside som heter «Kjerringøy litteratur» var novellesamlingen Den lykkelige alder omtalt, og «Drøm» ble avspist med følgende karakteristikk: I den neste novellen «Drøm» handler det kun om merkelige drømmer som personen det handler om tror må ha en mening. Det er fantastisk, helt fantastisk. Jeg har ikke sett noen avfeie litteraturens grunnprinsipper på den måten siden ungdomsskolen. Må man tolke den også? Nei, nei, dette kan virkelig ikke være av betydning, alt er jo bare rart! Ikke realistisk i det hele tatt, liksom. Alle vet jo at drømmetydning bare er fjas, det er jo ikke ekte! Jeg ler og ler, men innvendig gråter jeg. Jeg har aldri vegret meg så mye for å skrive et innlegg på bloggen som nå. Kanskje ville jeg heller ha gått til tannlegen med Valium, riktignok enn å skrive om denne novellen. Det er en hel måned siden jeg leste den, og jeg får omtrent samme følelse av å skulle tenke på den som jeg ville fått dersom noen hadde bedt meg om å analysere mitt aller mest traumatiske minne. Kanskje er det nettopp derfor jeg likevel må skrive om den. For det skyldes definitivt ikke at novellen er dårlig. Dårlig litteratur er kanskje det enkleste å skrive om. Det skyldes heller ikke at novellen har en marerittaktig stemning, eller et innhold som er på grensen til hva man kan klare å lese om. Tvert imot handler den om noe så prosaisk som en kvinne som har to menn i sitt liv. Først velger hun feil, og må betale for det. Deretter velger hun riktig, og må betale for det også. Men dette er en svært overbevisende skildring av et depressivt sinn, og det er kanskje presisjonen i Sigrid Undsets analyse av menneskets sårbare psyke som gjør så sterkt inntrykk. Novellen er lang, og med sine hundre sider er den faktisk lengre enn romanen Fru Marta Oulie. Jeg har googlet etter en forklaring på denne forvirrende kuriositeten, bare for å oppdage at Google har utnevnt meg til en av Norges Sigrid Undset-eksperter fordi hun er et populært emne på bloggen min. Svarene må jeg med andre ord finne hos meg selv. Thanks for nothing, Google. Hovedpersonen i novellen er Edele Hammer, en ung kvinne i Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet. Hun er god venn med den tyve år eldre Per Dyrssen, arkitekt og nyforlovet med sin ungdoms store kjærlighet. På pensjonatet hvor hun bor treffer hun Alf Aagaard, en mann som oser av dårlige egenskaper. Edele forelsker seg på en måte i Alf, men det er mot bedre vitende. Han viser seg snart å være en umoden, sjalu og manipulerende guttunge som griner for hver minste lille ting. Edele sliter med en nagende følelse av at han aldri vil kunne forstå henne eller kjenne henne ordentlig, men det er paradoksalt nok denne usikkerheten som gjør at hun involverer seg sterkere. «I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Det ble ved å spøke i hennes tanker. Kanskje er det Edeles desperate trang til å la viljen vinne over virkeligheten som driver henne. Eller redselen for å elske for lite. Efter den første tid, da det sved henne som en skam — at hun var blitt bedratt for alt det fine, deilige, svulmende hun hadde tenkt seg — den dype, stigende bølge av elskov, som til sist skulle bære henne uimotståelig inn i en manns armer. Det er noe ekkelt ved å lese om en karakter som ikke tror på sin egen livsløgn, som handler irrasjonelt og hele tiden er klar over det. Edele løser problemene sine ved å skape seg et nytt, større problem. Men hun fornekter ingenting, lar bare erkjennelsen over egne feil velte over seg og gradvis slukke troen på at det finnes en fremtid likevel. Edele er reflektert nok til å se virkeligheten, men hun klarer ikke å la være å pirke i sine egne selvpåførte sår: Hun lo hånlig til seg selv — hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet. Gud bevare meg, hvor hun hadde hatt på det rene hva man alltid skulle gjøre. Man bryter ikke sånn med en elsker. Kjærligheten — gang efter gang blir den revet i stykker — man lapper på den så godt man kan. Hun hadde sett det så ofte, og hun hadde lukket øynene, gjort natt og mørke om seg og elsket vilt i mørket. Jo, det som hadde ført dem sammen, da de stod alene begge to. Det hadde de vært enige om å kalle elskov. Edele blir stadig mer desillusjonert, og forholdet til Alf får et farseaktig preg når han truer med å skyte seg fordi hun ikke er hjemme en kveld han kommer for å skvære opp etter en krangel. Forholdet avsluttes brått noen uker senere, pr. Etter at forholdet er slutt, synker Edele dypt ned i depresjon og ensomhet. Hun er en fallen kvinne, noe hun ikke glemmer et øyeblikk. Edele og Per Dyrssen finner tilbake til vennskapet, men Edele piner seg ustanselig med illusjonene som har bristet, og æren som er tapt. Herfra og ut stiller jeg meg veldig ambivalent til Edeles reaksjoner. På den ene siden forstår jeg hvorfor hun tenker som hun gjør. På den andre siden dyrker hun det negative. Hun er sin egen Mefistofeles: Hun ser en halv sannhet, den negative, men hun ser ikke hele bildet. Per Dyrssen prøver å nå frem til henne gjennom den depressive tåken som omgir henne, i en av de mer håpefulle delene av novellen: Man skulle aldri vise fra seg menneskers — nåja, medlidenhet da. Ikke engang når den kommer fra folk man akter litt ringe. Selv om den er nokså grunt følt — man skal være stolt og huske på — det kan være litt i den av det beste som er i menneskene. Det er allikevel det eneste som gjør oss til medmennesker en gang imellom — det eneste som bringer oss ut av oss selv for et øyeblikk —. Det er sant, man synes alltid ens egen sorg er så stor — at all medlidenhet er ynkelig uforstand. Men man skal jo heller ikke be om medlidenhet — bare ta takknemlig mot det lille folk kan gi av sin fattigdom. Ikke sant, mot en gave tar man med takk — spør ikke efter dens verd —. Per foreslår at de skal gifte seg. Heldigvis — eller beklageligvis — er ikke dette høydepunktet like godt motivert som resten av novellen. Men det var nok det som gjorde at jeg klarte å fullføre. Jeg opplever den mer som en roman enn en novelle, uten at det har noe som helst med saken å gjøre. Men det er kanskje noe i det at litteratur som det gjør vondt å lese og tenke på, er den litteraturen som virkelig er viktig. «En fremmed» er hentet fra novellesamlingen Den lykkelige alder 1908. Siste kommentarer til til til til til siljesols til til til til til Leter du etter noe?


Erotisk novelle på Immaturus Radioteater
For en del af den erotiske litteratur kan nemlig nemlig findes her - ganske gratis - til udlån. Whois HELP for more help. Alt samlet om erotisk litteratur Find også de bedste erotiske bøger. Den ene forteller om postførerens bryllup og social to barn. Også historier skrevet af Marquis de Sade, som var en fransk aristokrat, der levede i 1700-tallet, finder du her. Nu vil de forkæle mig, siger de, erotiske noveller lydb?ger at opfylde min drøm. Den skyldige er nesten uten unntak iskald, beregnende og slu, og går ikke av veien for å prøve å kvele Poirot foran femten vitner idet sannheten avsløres. Responsible Update : 27.